De siste årene har det stått mye om å være høysensitiv i mediene. Du har kanskje også fått det med deg? Jeg har ikke lest så mye om dette, og tenkte nesten at det var snakk om en diagnose og at det ikke kunne gjelde for meg. 

Men for noen uker siden sa mamma at hun trodde jeg kunne være høysensitiv, etter hun hadde lest om det. Etter det har det ligget litt i bakhodet mitt, for de punktene hun nevnte kunne jeg kjenne meg så alt for godt igjen i. Og her om dagen fikk jeg en spesiell opplevelse som gjorde at jeg har tenkt enda mer på det. 

Jeg var på fest hos et vennepar, og utover kvelden holdt han en tale for henne. Så setter han seg på kne, og frir. Et rørende øyeblikk som traff alle i rommet. Det ble latter, jubel og tårer – ikke noe uvanlig ved det. Men så er det akkurat som jeg ikke klarer å stoppe. Jeg tenker på hans forventninger til kvelden, hvor nervøs og spent han må ha vært, hvordan det føles for ham nå som hun sa ja – hvordan det må føles for henne, og hvor vakkert alt var. På denne tiden roer det seg hos de fleste, men hos meg fortsetter tårene å trille. Jeg får noen blikk og smil fra andre, som nok bare er hyggelig ment, og går for å fikse opp i trynet mitt som sikkert har maskara over hele. I tillegg hadde jeg mistet den ene linsa mi.

Tårene har sluttet å trille, men så møter jeg selvfølgelig moren hennes på vei ned til sekken min, som også var på festen. Hun er rørt og skal ringe moren sin/mormoren for å fortelle hva som har skjedd. Hun forteller meg tydelig rørt om hennes opplevelse av frieriet, og når hun går for å ringe moren og jeg hører; «Hei, mamma.. Ja vi koser oss, men du..?» Så er det akkurat som om kanalen åpnes igjen. Tårene triller på nytt når jeg tenker på mormoren i andre enden av telefonen, jeg blir oppgitt og flau, og graver i sekken for å hente toalettmappa så jeg kan fikse dette fjeset en gang for alle.

Så hører jeg noen snakke til meg. «Nei, NÅ må du gi deg.» En jente fra festen ser på meg. Jeg prøver å le det bort, husker ikke hva jeg kom med som unnskyldning. Dette var en som jeg tidligere på kvelden hadde hatt en kjempehyggelig prat med, så jeg tror ikke hun mente noe med å si det. Men jeg ble så flau over kommentaren, og gikk rett på badet hvor jeg ble sittende å føle meg ekstremt teit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with hb2 preset

Som alltid begynte jeg å Google med en gang – hva ER det som skjer med meg? Jeg husket på det mamma hadde fortalt om å være høysensitiv, og etter hver artikkel jeg leste, føltes det som om noe i meg bare smeltet sammen – tidenes rareste forklaring, men sånn var det. Som om noe jeg har hatt gnagende i bakhodet hele livet som jeg har følt har vært «feil» med meg, plutselig ga så mye mening. For dette fant jeg ut; (blant annet)

– Høysensitivitet er ikke en diagnose eller sykdom. Det er et personlighetstrekk, som forskere mener at vi mennesker blir født med. Mellom 15-20 prosent av befolkningen har dette trekket i større eller mindre grad.
– Å være høysensitiv er det å være veldig sensitiv, følsom, var og mottakelig for inntrykk og stemninger.
– Det er mest vanlig å være innadvendt som høysensitiv, men 30 % av høysensitive er utadvendte. Fordi du kan være oppvokst i miljøer med mange mennesker; familie, søsken, venner og så videre.
– Tåler ikke voldelige filmer. Dette var også en brikke som falt på plass, for jeg må alltid lukke øynene når vold skjer på film. Enten det er slag eller skudd eller krig i Ringenes Herre, det skjærer i hele kroppen.

Jeg ble sittende lenge å tenke på badet, for det var så mange opplevelser jeg har hatt gjennom årene som ga mening, for eksempel: 

* Høysensitive kan slite med idrett fordi de overtenker at alle ser på deg. Jeg spilte fotball i 10 år, og slet faktisk med akkurat dette. Jeg klarte ikke være på banen fordi jeg merket alle blikkene på meg, og måtte faktisk slutte med fotball i en liten periode, før jeg klarte å spille igjen.
* På barneskolen satte læreren min meg ofte sammen med nye elever i klassen. Jeg husker dette innerst inne gjorde meg litt frustrert fordi jeg ble flyttet så mye rundt i klasserommet for å sitte ved siden av de nye (haha). Men når jeg leser dette så tror jeg læreren min bare mente godt med det; «Som høysensitiv er du ofte godt egnet som tillitsvalgt, leder eller personalansvarlig, fordi du er god til å forstå andres behov og personlighet. «
* Da jeg fortalte en tidligere sjef at jeg ikke ønsket å jobbe fast for dem, men frilans slik at jeg kunne velge saker som betyr noe for meg, så det ut som han trodde jeg hadde blitt gal. Han satt som et spørsmålstegn og lurte på om jeg forstod hvor stor økonomisk forskjell det er på å ha fast jobb og frilans. «Det er spesielt viktig for høysensitive å jobbe med noe som oppleves meningsfylt og som er i overensstemmelse med egne verdier og holdninger. Derfor er bevissthet om yrkesvalg og arbeidssted ekstra viktig.»
* Under en kortfilmfestival i Grimstad måtte jeg forlate salen da vi så en dokumentar fra USA, hvor noen torturerte en gris, koste seg og lo når den hadde det vondt. Jeg var den eneste som gikk og husker jeg følte meg dum resten av dagen. «Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt – på godt og vondt.» 
* Husker dere innlegget jeg skrev her om dagen om overgangen fra hjemmekontor til jobben i VG, og hvor sliten jeg blir? «Psykolog Ted Zeff sier at mange høysensitive liker å jobbe hjemmefra eller være selvstendig næringsdrivende, fordi de da kan kontrollere stimuli i sine arbeidsmiljøer. » Dette er spesielt for meg å lese.

Selv om man ikke er høysensitiv, kan man selvfølgelig sette seg inn i andres situasjoner og føle for andre. Men det jeg synes er interessant er at høysensitive får det veldig forsterket, og at det tar så mye plass i kroppen og hodet at det blir slitsomt. Man må ta hensyn til det i hverdagen, og da er det en fordel å være klar over at man er det.

Det er jo heller ikke alltid jeg reagerer så voldsomt som dette, alkohol kan også forsterke effekten. Og for å understreke; dette er ikke et «jeg er så krenket»-innlegg, det finnes alt for mange av disse i dag. Det er ikke et angrep på jenta som garantert ikke mente noe med det hun sa, men bare mine tanker her på bloggen som jeg ville dele med dere. Selv om jeg føler jeg bretter ut sjela mi og slenger den på et fat her, haha. Men jeg synes det var en lettelse å finne ut av noe som faktisk har fulgt meg ubevisst hele livet, og som har gjort at jeg følte meg annerledes og rar. 

– Silje ♥

MINE KILDER:

Klikk: 10 tegn på at du er høysensitiv
16 kjennetegn på en høysensitiv person
10 råd for deg som er høysensitiv