TALEN TIL FARMOR

Nå som det er jul blir gledene større. Og det samme gjelder savnet. De fine minnene kommer frem, minner med mennesker man aldri får se igjen. Da jeg var 16 år mistet jeg farmoren min til kreft, en måned før desember. Jeg er så glad jeg valgte å sove på sykehjemmet da det gikk mot slutten, og fikk sett farmor i øynene og sendt all den kjærligheten jeg kunne. Jeg vet hvor glad hun var i meg, og jeg vet at hun skjønte hva hun betydde for meg også. 
Her om dagen fikk jeg et bilde av meg og farmor som jeg aldri har sett før, bildet ovenfor. Det traff meg rett i hjerterota. Da farmor døde bestemte jeg meg for at jeg skulle holde tale i begravelsen, fordi det var så mye jeg ville si om henne. Jeg var 16 år og usikker, og ikke så glad i den type «voldsom» oppmerksomhet, og grudde meg alltid til foredrag og scenarioer hvor man måtte stå foran folk. Men jeg måtte bare, for farmor. Jeg husker jeg holdt på å trekke meg rett før, da jeg stod utenfor lokalet. Men så tenkte jeg på alt jeg måtte fortelle den fulle salen, og gikk inn. Lite visste jeg da at salen kom til å både le og gråte under talen min, akkurat det som var målet. Da presten sa at barnebarnet Silje ville si noen ord, pustet jeg tungt og gjorde det jeg er aller mest stolt av i livet. Holdt denne talen:

Farmor.

Hei, jeg heter Silje, og jeg har bare lyst til å si noen ord om farmor som jeg føler jeg aldri har fått sagt til henne. Vi er jo her i dag for å minnes farmor, eller Ingrid. Men jeg kommer til å kalle henne farmor nå, siden det er det som er naturlig for meg, siden hun var min farmor.

Jeg vet ikke om dere alle husker eller har sett det, men jeg regner med at de fleste husker barnetv-serien Sesam stasjon, der det er en gul og livlig «person» som heter Alfa. Helt fra jeg var liten, har jeg syntes at farmor lignet så utrolig mye på henne. Det har ikke noen sammenheng med at Alfa er gul eller noe sånt, men det er bare personlighetene deres som er så like.  Alfa var en livlig person som alle var glad i, og hun var også ganske tøysete, men også så utrolig snill. Akkurat som farmor. Farmor var så snill som man nesten kan få blitt, og hun var alltid der. Helt fra jeg var liten, så var farmor på arragementer hvis hun kunne, og jeg husker spesielt at hun var med på 17.mai, da det var feiring oppe i Rehallen. Da hadde hun og farfar alltid med rundstykker eller brødskiver med hjemmelagde karbonader som vi fikk, også var det alltid penger til is og brus og pølser etterpå.

Oppe ved hallen var det også alltid mange leker, sekkeløp og poteløp og alle sånne gamle og morsomme leker. Og farmor var alltid med oss på lekene hvis hun fikk lov. Tror ikke det var alltid hun spurte heller, men det gjorde liksom ikke noe at hun stod litt på siden hvis man løp med potet, det gjorde det litt trygt, og når man mista potenen fra skjea for åttende gang, så kom farmor for å løpe ved siden av å hjelpe til. Og det var ikke alltid bare meg, eller broren min, Sigurd hun hjalp. Hvis hun så noen bak oss igjen, som hang litt etter var det ut med hånda, som for å gi dem litt motivasjon og si noen ord som kunne hjelpe dem også.

Farmor og farfar hadde også en kopp hvor de sparte opp penger hele året, la tiere og tjuekroninger oppi, og da jula kom var det penger til julegaver for alle barnebarna. Jeg og Sigurd var alltid med farmor og farfar til byen og kjøpte julegaver før jul, og ved siden av å kjøpe julegaver til andre, fikk vi også 100 kroner for å kjøpe noe til oss selv. Og når man er liten, er jo 100 kroner helt utrolig, og selvom det alltid var gøy å finne på noe morsomt til andre i familien, var det alltid ekstra spesielt når man kunne få kjøpe noe til seg selv.
Og etter vi hadde handlet ferdig, gikk vil til Torvtoppen i Tønsberg og spiste. Da kunne vi velge hva vi ville, og farmor insisterte på at vi også måtte ha dessert. Og kanskje en dessert til, hvis vi ikke ble mette.

Og det er noe av det jeg kommer til å huske best med farmor, hvor utrolig snill hun var, og hvor trygg jeg følte seg sammen med henne helt fra jeg var liten. Og det er sånt man ser spesielt når man er liten, for da legger man merke til ting på en helt annen måte enn man gjør når man blir eldre.

Og det er mange som tenker at det å skåle i dag, er det riktig?

Og ja, det er det. For vi må huske at for hver gang vi skåler i dag, så skåler vi

for farmor.

Silje, 16 år

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s