Sjekk dette før du kaller deg feminist

Okei. Det er noe jeg er skikkelig drittlei av, og jeg må bare skrive om det. Jeg skal prøve å ikke ha noe filter på, for da blir det forhåpentligvis mer ekte.

Feminismen er et glohett tema som aldri før, og det er mange bra saker som tas opp i dets navn. Men det er ikke det jeg vil prate om i dag. Jeg er lei av hvordan kvinner som kaller seg feminister rettferdiggjør negative holdninger mot andre kvinner, bare ved å sette denne merkelappen på seg selv.

Hey – jeg kan godt være den første til å fortelle deg det; selv om du har feminist i bioen din på Insta eller det er det første du nevner om deg selv på fest – du er ikke nødvendigvis et bedre menneske enn andre.

Hvorfor jeg fyrer av dette nå, er fordi jeg er sint og lei meg på grunn av ting jeg overhører, som skjer med venner jeg er glad i, og som jeg opplever selv. Jeg er lei og har vært det lenge. Dessverre har jeg alt for mange eksempler på hvordan kvinner trykker andre kvinner ned.

Jeg tror aldri jeg har fått så mye negativt om hvilke valg jeg gjør i de bransjene jeg jobber i (tekst/media og film) som av andre kvinner. For å ha sagt det; jeg sier ikke at det aldri har kommet fra menn, men oftest kvinner (!). 

Det kan være flere ting, blant annet jobber jeg har fått, reiser jeg tar eller andre jobbrelaterte ting jeg gjør – som ikke går utover disse menneskene på noen som helst måte. Det er jobber og oppdrag jeg har kjempet hardt for, og reiser jeg har spart opp til over tid.

Nå skal jeg innrømme at jeg har slettet et par utsnitt om hvilke eksempler jeg har opplevd, kanskje jeg tør å ta de med en annen gang. Men jeg har utallige ganger opplevd at kvinner snakker andre ned, kanskje spesielt i jobbsammenheng.

Det skjer alt for ofte, og jeg begynner å bli fysisk kvalm av det. Det kan være kjendiser, en Insta-profil, en du kjenner, eller en som kommer inn på baren der du sitter.

Kan det snart ta slutt? Om du jobber med en dyktig kvinne eller det kommer inn en nyansatt som har masse kunnskap, hva hjelper det å spre negativitet? Kan vi i stedet tenke på hva man kan lære av andre? Det vil mest sannsynlig bare falle tilbake på deg, og jeg tror det kan føre til at man blir bitter og dårligere i jobben sin over tid. Hvis det kommer en morsom og vakker dame inn på baren hvor du sitter, blir du hverken morsommere eller mer vakker av å slenge dritt om henne. (Jeg vil si snarere tvert imot)

Kan vi snart begynne å løfte hverandre opp, på ordentlig?

Det er så mange kvinner i dag som kaller seg feminister – men som dypt på innsiden, sikkert så langt inn at man ikke skjønner det selv, ikke ønsker hverandre suksess! Men ved å slenge på merkelappen «feminist» så overbeviser vi oss selv, og andre, til å tro at vi gjør det.

Når det er sagt; Å kjenne på sjalusi, misunnelse eller vonde følelser er helt menneskelig. Det kan skje når den morsomme dama kommer inn i baren, når det blir ansatt en ny på jobb eller kollegaen din får skryt. Men det er hva du velger å gjøre med den følelsen som definerer deg.

Det betyr ikke at man aldri skal kunne kritisere enn kvinne. Dette er et viktig punkt. Når det er grunnlag for det, mener jeg vi aldri skal slutte å diskutere og ta opp problemer.

Skryter du av andre, snakker folk opp og holder deg for god til å slenge usaklig drittkommentarer om andre? Bra. Jeg sender deg masse hjerter gjennom denne digitale luften. Det finnes mange som gjør dette, og det er dette som er ekte girlpower! Vi støtter hverandre opp, fremsnakker hverandre og kommer med saklig kritikk. Det er ikke mitt ønske å svartmale begrepet feminist, for det står for mye bra.

Men jeg opplever at mange kvinner som kaller seg feminister snakker andre ned. Dette gjelder ikke alle, men alt for mange – som påstår de vil bekjempe ukulturer og fordommer som hindrer kvinner i å lykkes, men som likevel sprer rundt seg med negativitet og holder andre kvinner nede.

Fokuset ligger oftest på hva menn gjør feil og hva menn gjør mot oss, og jeg sier ikke at det ikke er ting å ta av der.

Men før vi ser utover bør vi faktisk starte med oss selv.

IKKE ALLE VIL HA ET STORT BRYLLUP

Jeg følte bare for å skrive om dette i dag, da jeg så innlegget til bloggeren Konatil som har giftet seg med Pappahjerte. Jeg har ikke fulgt bloggene deres så lenge, men fått med meg at de har vært forlovet en del år, og kanskje hatt litt store forventninger til bryllupet. De endte med å dra på Tinghuset etterfulgt av en feiring med forloverne i Oslo, som de skriver om her.

Og da tenker jeg på hvor mange som har helt enorme forventninger til det O’ så store Bryllupet. Helt siden jeg var liten har jeg vært vant til å være rundt jenter som drømmer om bryllup, den perfekte kjolen, blomster, det perfekte frieriet og å gå nedover kirkegulvet mens alle ser på deg og sukker «Åh, så vakker«. Jeg har hørt det av voksne, lest om prinsesser i bøker som endelig får prinsen og drømmebryllupet, sett det samme på film og lest om det i magasiner. Det som går igjen i alle disse eksemplene, er selvfølgen om at alle jenter drømmer om dette.

Jeg har aldri hatt problemer med å forstå at andre drømmer om det, det virker magisk og fint. Det mener jeg, for jeg har vært i flere slike bryllup som er utrolig vakre. Herlighet – det er klart vi trenger store, flotte bryllup! Men jeg har møtt veldig lite forståelse for at jeg ikke ønsker det samme. Jeg har rett og slett bare aldri viet det noe særlig tanker. Jeg har en kjæreste som jeg setter utrolig høyt. Han gjør meg veldig lykkelig, og jeg elsker han ikke noe mindre selv om jeg ikke ønsker meg Det Store Bryllupet.

For jeg drømmer ikke om å gå ned noe kirkegulv. Eller langs en strand, mens alle snur seg. Bruke uker på å lete etter den perfekte kjolen, når jeg sikkert kunne plukket ut en fin en på fem minutter. Planlegge bryllupet i månedsvis, passe på at blomstene matcher bordkortene, at dressen hans og kjolen min passer sammen fordi det må se bra ut på bildene etterpå, bestille kjoler til forloverne. For andre er dette en drøm, en prosess de har gledet seg til hele livet. Og det forstår jeg.

Nå tenker du kanskje at jeg ikke ønsker å gifte meg? Det er ikke rart, for det er sånn forventningene har blitt i dag. Om du ikke ønsker alt dette, ønsker du ikke å være gift, dette har jeg fått høre så mange ganger. Men jo – det vil jeg. Men det jeg ønsker meg å se kjæresten min i øynene mens vi sier ja. Uansett hvor vi befinner oss. Jeg drømmer om å spise en festmiddag med mine nærmeste, feire kjærligheten. Kanskje holde en tale om hvorfor jeg vil være sammen med akkurat han, og kanskje jeg får en tale tilbake. Le. Være med bra folk. Det er mitt drømmebryllup. 

Så – hvis du er som meg, så er du ikke alene. Eller hvis du tenker at det jeg sier i dette innlegget er fryktelig rart, så skjønner jeg det også. Fra tidlig av blir vi lært opp til hva som er «riktig», og når noen da ikke følger dette, så får vi mennesker en liten «error». Selv om noen ønsker en hel bryllupshelg på en gjestegård, er det ikke feil om noen ønsker å ta en svipptur innom Tinghuset og en middag etterpå. Det er ingen som har rett til å bestemme over andres kjærlighet og hvordan de velger å feire den. 

– SILJE 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

                   

MENN FÅR IKKE GRÅTE

Det er noe jeg må skrive litt om. Det kan være at jeg er ekstra engasjert i dette fordi jeg nettopp var medskribent på en artikkel om ‘Menn og følelser’. Om hvordan menn fra tidligere alder blir lært opp til å «manne seg opp», og ikke vise følelser. Heldigvis er dette i endring, men jeg har blitt så mye mer bevisst på det. Hvor ofte det skjer, og hvor ødeleggende det faktisk kan være for noen. (Mer om det i artikkelen når den kommer!)

Som dere vet holder jeg med Portugal i EM, noe jeg har gjort siden jeg var en fotballjente på 12 år og stor fan av Ronaldo. Jeg skjønner godt at det er mange meninger om Ronaldo, men skal ikke snakke om det nå. I 2004 ble EM holdt i Portugal, og laget kom seg helt til finalen etter en super innsats. I finalen taper de 1-0 over Hellas, på hjemmebane. Et resultat som jeg tror de fleste som så kampen synes var ufortjent. Cristiano Ronaldo var 19 år den gangen, og gråt da dommeren blåste i fløyta og kampen var over. 

Ikke noe big deal, skulle man tro? Men det er bare å gjøre et kjapt søk på Ronaldo crying, og man ser at han har blitt mobbet for dette siden. Jeg husker det så godt på skolen etter Portugal tapte finalen, hvordan gutta i klassen lo av Ronaldo fordi han hadde grått. Og fortsatt, 12 år etter, blir det snakket om. Nesten ikke til å tro på, ikke sant?

Bare se på dette intervjuet etter Portugal sikret seg finaleplass på onsdag:

Tenk at journalisten sier dette? Jeg måtte faktisk stoppe intervjuet og spole tilbake fordi jeg ble så satt ut…

Hvor Ronaldo svarer:

Greia her er ikke at det er journalisten sin feil, eller gutta i klassen min sin feil som lo av Ronaldo som gråt. Dette starter tidlig. Hjemme hos foreldre, i barnehagen, helt i starten av livet. Det er samfunnet som har skapt en forventning, som vi følger etter. Vi sier at guttene ikke skal gråte, mens jentene får lov. 

Det er mye mer å si om dette, og mange flere eksempler. Men måtte bare dele en liten tanke jeg satt inne med. Hva mener du om saken?

– SILJE